”Det er ikke forskerne som skal redde verden – det er investorene”

Bærekraftsmål 13: Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem

Vi må styrke motstandskraften og tilpasningsevnen til klimarelaterte risikoer og fremme mekanismer som kan øke kapasiteten for effektiv planlegging og forvaltning relatert til klimaendringer.

Serie: Fondsmagasinet har fokus på FNs bærekraftsmål og forteller i en artikkelserie om hvert av de 17 målene.

Tidligere var det - litt grovt karikert -  for å redde isbjørn og regnskog - at vi investerte i grønne og bærekraftige løsninger. Men slik er det ikke lenger. I dag er investorene klar over at de vil lide betydelige økonomiske tap hvis de ikke selv velger en bærekraftig retning. Tilsvarende er direktører og styremedlemmer fullstendig klar over at selskapene deres rett og slett ikke vil eksistere i fremtiden hvis de ikke tar klimadagsorden på alvor.

Dette sier Hans Sanderson, seniorforsker i klimarisikovurdering ved Institutt for miljøvitenskap ved Aarhus Universitet.

Og det er en positiv utvikling - også for isbjørnene og regnskogen, sier han.

- Det er ganske nytt at disse samfunnshensynene nå også er en forutsetning for å gjøre gode investeringer. Tidligere var det i noen bransjer tvert om; maks utnyttelse, forbruk og dermed forurensning var forutsetningen for optimalisert inntjening. Nå skjer imidlertid endringene i høyt tempo, men endringene skal også finansieres. Vindkraftverk og gode ambisjoner løser ikke utfordringen alene. Investeringer må også skje der hvor de bidrar til innovasjon og implementering av grønne løsninger - og dit er de heldigvis på vei nå, sier Hans Sanderson.

Klimaskapt finanskrise?

Vi har hørt det samme budskapet om og om igjen når regjerings- og næringslivsledere fra hele verden har samlet seg på World Economic Forum i Davos: Klimaendringer utgjør den absolutt største risikoen for økonomisk stabilitet i verden. For de kan lamme hele bransjer og utløse en ny finanskrise. Faktisk har flere steder allerede fått en forsmak på økonomiske rystelser som klimaendringer kan føre med seg.

Et eksempel er de massive flommene som rammet Thailand i 2011, i kjølvannet av en tropisk storm, og satt et industriområde med mer enn 800 selskaper under vann i to måneder. Det stoppet den globale forsyningskjeden for elektronikk og bildeler - og dermed globale selskaper som Samsung, Apple, Lenovo, Toyota og Honda, som var avhengige av de Thailands produserte delene. Det anslås at flommene koster selskaper 44 milliarder dollar. Et annet eksempel er Cape Town, Sør-Afrika, som i 2015 ble rammet av en langvarig tørke som fikk vannforsyningen til å minske kraftige. På drøyt to år kostet tørken den sørafrikanske landbrukssektoren - en av landets største inntektskilder - nesten 1 milliard dollar og 30 000 arbeidsplasser, mens eksporten av vin og andre avlinger falt mellom 13 og 20 prosent.

I følge Hans Sanderson har ca. en tredjedel av verdiene på verdensmarkedet, slik det ser ut i dag, en risiko for betydelig verdifall på grunn av klimaendringer. Og den typen tall gjør inntrykk.

- Investorer har innsett at investeringene deres er i enorm fare hvis ikke noe gjøres. Neste spørsmål blir derfor hvordan man kan unngå det, sier han.

"Det må måles for å kunne styres"

Bekymringen for at den finansielle stabiliteten kan bli påvirket av klimaendringer får også fokus hos G20- lands finansministre og sentralbanksjefer. I fjor satte de derfor opp Task Force on Climate-related Financial Disclosure - også kalt TCFD. I spissen står sentralbankdirektør Mark Carney fra  Bank of England, og Michael Bloomberg sitter som formann i styret. Målet er at klimarisiko skal være en del av hvert selskaps regelmessige økonomiske rapportering, slik at investorene kan prissette selskapene riktig. For som det gamle ordtaket sier - og som Mark Carney sa i sin tale på World Economic Forum-møtet i 2015 - 'If you can´t  measure it, you can´t manage it'.

- Dette gjelder også for klimarisiko. Og det pågår derfor et arbeid for å lage et system der man kan måle et selskaps klimarisiko og som investor velge bort den dårlige investeringen og velge inn den gode, forklarer Hans Sanderson.

Men det er en kompleks sak å få oversikt over den faktiske og totale risikoen for hvert selskap. I følge seniorforskeren gjelder to typer klimarisiko for selskaper. Den ene er overgangsrisikoen, som er selve konverteringen til en 'lavkarbonøkonomi', hvor CO2 blir dyrere og forbrukerne i økende grad styrer unna karbontunge produkter som flyreiser, bensinbiler og fossilbasert plast. Den omstillingen er selskapene fullt klar over og i ferd med å implementere, påpeker Hans Sanderson. Den andre typen risiko er fysiske forhold som flom, uvær, tørke - dvs. klimaendringene i seg selv. Og den er langt mer kompleks for selskapene å jobbe med.

- Her er det avgjørende for et selskap å forstå hele verdikjeden. For det nytter ikke å sitte tørrskodd her i Skandinavia, hvis deres hovedleverandør i Bangkok er i overhengende fare for å bli utsatt for flom. Som selskap må man ha full kontroll over dette, fordi investorer i økende grad vil komme og spørre om det, sier Hans Sanderson.

Investeringsgap på 180 milliarder euro

For investorer er det viktig å ha et system der de ulike klimarisikoer er sammenlignbare. Og nettopp de systemene begynner å komme enkelte steder, sier Hans Sanderson. Det finnes allerede fintech selskaper som lager slike risikovurderinger, men stort sett samles tallene opp uten dialog med selskapet, og de brukes først og fremst til algoritmebaserte analyser av for eksempel CO2-reduksjon eller mulige klimascenarier. Og dette, ifølge Hans Sanderson, gjør det nærmest umulig å måle og sammenligne risikoen for de forskjellige selskapene - fordi tallene ikke er basert på samme beregning i alle selskaper.

Han påpeker at Task Force on Climate-related Disclousures-prosjektet, ledet av Mike Bloomberg sin gruppe, samarbeider med EU-kommisjonen og CDP (se boks) for å effektivisere risikovurderinger og rapportering - for eksempel i regi av EU´s såkalte ikke-økonomiske rapporteringsdirektiv.

- Vi som forskere samarbeider med selskapene for å finne ut av hvordan man måler de faktiske risikoene når man inkluderer hele næringslivssyklusen. Utfordringen er å finne ut hvordan du kan få alle risikoene så nøyaktige som mulig. Jo enklere det vil være for selskaper å måle og rapportere sin faktiske klimabelastning, jo lettere vil det være for investorer å sammenligne og velge de virkelig bærekraftige (klima, miljø og økonomi) investeringene, sier Hans Sanderson.

For selv om tiltak som FNs bærekraftsmål og Parisavtalen har presset klima og bærekraft på toppen av dagsorden, er ambisjonene fortsatt truet av et stort investeringsgap. For eksempel mangler rundt 180 milliarder euro i året for å finansiere EUs mål om å redusere CO2-utslippene med 40 prosent innen 2030 i energisektoren alene. Og det er nettopp der investorene trenger å være med, påpeker seniorforskeren.

- Det er velkjent i EU-kommisjonen at disse pengene ikke bare faller fra himmelen. Noen strukturer må innrettes slik at pengene beveger seg i denne retningen. Derfor er en ny handlingsplan for bærekraftig finansiering i gang for å bidra til å skaffe 180 milliarder euro årlig. Og det er en veldig positiv ting at man har satt seg et mål, identifisert utfordringene og er i ferd med å lage et verktøy slik at det kan la seg gjøre, sier Hans Sanderson og legger til:

- Vi har teknologiene for å begrense CO2-utslipp, men vi mangler finansiering. For det er ikke forskere som meg som skal redde verden - det er investorene. Og vi er på god vei mot målene som er satt for 2050, fordi investorene har innsett at det er de som må være på banen, og at det haster veldig.